Jesus dør - og vi vet aldri når

Jeg takker kristendommen, og vår kristne kulturavr. Jeg er glad i den. Og, jeg er glad i påsken. Det er nemlig ikke lenge til påsken. Noe jesus på korset blir det nok ikke, og en svær, gul påskekyllingdrakt skal jeg nok unngå. Det jeg derimot ikke kommer vekk ifra er at påskeferien min er her bare på grunn av noen kristne, gamle og døde menn. "Tusen takk!", jeg er glad i ferien min. Men, jeg er også glad i høst- og vinterferien min. Da skjønner jeg ikke lenger hvorfor ikke vi bare kaller påskeferien `vårferie`. Da hadde det blitt lettere å holde styr på den. Da flytter den ikke tidspunkt hvert år. Det er litt sånn som gjemsel; "Hvor er du påskeaften? I mars, april eller mai?" Jeg vet det er en matematisk utregning av påsken, når den skal være. Jeg vet også at månen er en medspiller. Men ærlig talt, ville det ikke vært enklere å bare fastsette noen datoer med det samme? Må vi virkelig bruke 2000 år på å bestemme oss?
Vi er jo enige alle sammen om at Jesus var en finurlig person. Så derfor er han årsaken til så mange fridager og helligdager. Men ærlig talt, hvem andre døde menneskers dato endrer seg hvert år?

2000`års illusjonen

Alle snør inne. Alle sitter i sine hjem, og er omringet av det hvite uhyre. Riktignok ikke her i Bergen, men i store deler av resten av landet. Det gjør ikke at jeg hater snøen mindre. Nå er det kanskje en cm snø der det har hopet seg litt opp, ellers er det bare fryktelig vått. Forstå meg riktig, ikke sludd, men rett og slett vått. Skulle nesten tro at det var dette som oppfant uttrykket " å regne nedenfra". Fordi det er jo ikke fra oven vannet på bakken kommer fra (sånn, nå i det siste), det kommer av smeltet snø (så har det seg slik at snøen kommer fra oven, men da som snø).

Jeg er litt molefunket over snøen allikevel, med god grunn: jeg skal nemlig til voss på torsdag. Og nei, ikke for å stå på trepinner i en bakke, men for å være på oknsert og høre en kvinne tale politikk. Det blir forsåvidt bra, men snøen er en nedtur. Kanskje jeg skal bli den første til å finne opp elektronisk antisnøbrett. Ett brett en kan stå på og slippe å gå på snøen, ja ikke en gang være i kontakt! den flyr akkurat 5 cm over bakken hele tiden. Da er vi virkelig i år 2000.

Inne i Norge

Da sitter jeg ved tastaturet igjen. Jeg må virkelig begynne å skrive litt oftere. Jeg leser alltid andre sine blogger og irriterer meg over sjeldne oppdateringen, det er selvmotsigende.
I går så jeg enda en dansk film, `efter brullupet`. Den handlet om en mann (Mats Mikkelsen) som drev et barnehjem i "Indien". For å få igang en avtale med et dansk firma som kan gi dem penger til å drive barnehjemmet videre, må han til danmark. Filmet handlet ikke om det, men jeg begynte å tenke over forskjellene mellom norge og u-land.
Livet, liksom. Alle godene, alt som er så håndfast og stabilt. Jeg sammenliknet mye med Nairobi, Kenya. Hvordan livet blir med ett enklere, på en måte lettere å leve. Solen, menneskene, livet i gatene. Jeg kjenner jeg vil leve det livet fullstendig, en gang i fremtiden. Det enkle livet, men samtidig mye mer kompliserte. Jeg vil måtte fiske etter maten, være utslitt om kvelden.
Her i Norge er det andreledes. Vi lever mer innestengt. Av og til bokstavelig talt. Norske hus er solide, kraftige. Vi lever inne i husene. Jeg vil ikke leve `inne` i et hus, jeg vil leve i et hus hvor ute og inne stort sett er det samme. At inne er såverommet, resten er ute. Jeg vil ikke trenge mer enn noen klær, seng, og andre praktiske ting. Jeg kan ikke leve `det enkle livet` alltid. Jeg har nå, og min studie kariere og mine unge år. Etter det må jeg nok bo som alle andre. Inne i Norske heimer. Jeg tviler egentlig på at jeg ender opp i Norge til slutt, men en kan jo håpe.

Veien videre

Regn. Regn. Regn.

Kaldt. Kaldt.

Snø. Snø. Is. Snø.

Mildvær!

Endelig!

Jeg klarer meg ikke i kulden. Jeg må ha sol og varme.