Jeg - en vandrende ulldott

Så var det nesten vinter.
Jeg husker da jeg var barn, altså enda mindre enn nå. Jeg hadde en rød kjeledress, sherrox og lue med hals på som var rød utenpå og blå inni. Jeg hadde alltid ullundertøy, og da jeg var ekstra liten, i bleiealder, hadde jeg ulltøybleier. Jeg hadde sokker og ullsokker, vanlig genser og ullgenser. I tillegg hadde jeg et rosa skjerf som ikke skulle knytes, men den ene enden skulle stikkes inn i ett hull i den andre enden. Veldig praktisk løsning i grunnen. Jeg husker det å gå rundt i regnværet, med masse klær som tok all bevegelsesplassen. Å være fuktig helt inn til ullen som varmet.

I dag når jeg gikk til skolen, følte jeg denne følelsen. Jeg hadde mange plagg. Mange plagg som hindret bevegelsesevnen. Det er koselig og ubehagelig på samme måte. En får lyst til å sette seg ned i en mosedott eller noe annett i naturen verdt og sitte på, og drikke kakao. En har ikke lyst til å gå fort på tur eller til skolen og ikke kunne bevege seg.
Så det er en gi og ta situasjon.

Jeg vil helst ta, og få.