Verdens undergang og mer til

Så sitter jeg her igjen. Det har nettopp begynt å falle noen enkle dråper fra himmelen, etter en aldeles praktfull solskinnsdag.

I dag har vært en typisk filosofisk, snakkende diskusjonsdag. Mine "snakke-venner" i dag, har vært Sondre (på min skole) og Johannes (min nesten ste-fetter).

Min snakke-dag hadde utspring i et veldig konstruktivt elerådsmøte (*kremt*). Vi gikk for å spise is, hvorav meg og sondre ble sittende på en benk ved støletorget og snakke. Vi snakket stortsett om alt og ingenting.

Videre dro jeg hjem hvor min nesten ste-fetter var og skulle spise hos oss. Etter middagen begynte vi å diskutere politikk og snakke om verdens kriser og urettferdigheter. Jeg sitter igjen med en veldig håpløs magefølelse som forteller meg at verden vil gå under, det er ingenting jeg kan gjøre og ikke minst; alt jeg har gjort til nå er bortkastet (hvis noen kan fortelle meg det motsatte i dette tilfelle, ville det hjulpet på humøret).

Lykke til alle dere som kommer til å lese dette,
håper dere overlever tredje verdenskrig og de siste årene med luft å puste i, friske mennesker og mat til alle.

fred.